Bak fasaden

Jeg har vært opptatt av arkitektur, estetikk og hvordan omgivelsene våre ser ut så lenge jeg kan huske. I ettertid har jeg flere ganger tenkt at jeg kanskje burde blitt arkitekt. Jeg har alltid hatt mange ideer, sett muligheter og vært opptatt av hvordan ting kunne vært gjort annerledes eller bedre. Utfordringen tidligere var nok at ideene ikke alltid ble fulgt av den samme gjennomføringskraften.

Veien inn i eiendom var heller ikke helt planlagt. Jeg har aldri vært spesielt glad i å sitte stille med nesen i en bok, og selv om studiene ble fullført, var jeg lenge usikker på hva jeg faktisk ønsket å bruke utdanningen til. Jeg visste derimot at jeg likte mennesker, det kommersielle og muligheten til å skape noe konkret.

Etter hvert ble interessen for eiendom, arkitektur og byutvikling stadig sterkere. Jeg begynte å legge mer merke til hvorfor enkelte gater, bygg og områder føles gode å være i, mens andre ikke gjør det. Hvorfor vi tar vare på noen bygg i hundrevis av år, mens andre føles utdaterte etter tjue. Hvordan arkitektur, symmetri, materialer, farger, natur og funksjonalitet påvirker både menneskene som bruker et sted og verdiene som skapes der.

I dag jobber jeg med eiendomsforvaltning, og det er nettopp kombinasjonen av eiendom, mennesker, økonomi og utvikling som engasjerer meg mest. Jeg liker å forstå helheten, finne forbedringsmuligheter og få ting til å skje. Jeg har en kommersiell tilnærming, men mener samtidig at økonomi og estetikk ikke trenger å være motsetninger. Gode omgivelser kan skape trivsel, identitet og tilhørighet – og etter min mening også være en viktig del av langsiktig verdiskaping.

Som person har jeg mye energi og stor arbeidskapasitet når jeg jobber med noe jeg virkelig interesserer meg for. Jeg er nysgjerrig, engasjert og strukturert – riktignok på min egen måte. Jeg liker ansvar, høyt tempo og konkrete resultater, og har med årene blitt langt flinkere til å gjøre ideer om til handling. Det er nok også derfor eiendom passer meg så godt: Man blir aldri utlært, og resultatene av gode beslutninger kan faktisk bli stående lenge etter at de er tatt.

Når hodet trenger litt mindre fart

Jeg har kanskje litt for mange hobbyer.

Golf har fulgt meg store deler av livet, men listen har etter hvert blitt ganske lang: langrenn, alpint, sykling, løping, svømming og triatlon, styrketrening, fjellturer – og stort sett alt som innebærer aktivitet og gjerne litt konkurranse.

Samtidig er det en annen side ved dette som betyr minst like mye for meg.

Jeg er veldig sosial og får mye energi av mennesker, men noen av de beste timene mine tilbringer jeg helt alene. En lang skitur på fjellet uten andre planer enn å gå videre, en sykkeltur, en fjelltopp eller bare stillheten i naturen gir meg en helt egen ro.

Det er kanskje litt av den samme følelsen jeg får av omgivelser jeg virkelig liker. Natur, god arkitektur, symmetri og gjennomtenkte rom har noe til felles: Det gir ro i sjela!

For en person som vanligvis har ganske mye energi og mange tanker samtidig, setter jeg enormt pris på steder hvor det ikke skjer så mye – men hvor alt likevel føles riktig.

Jeg tror kontrasten beskriver meg ganske godt. Jeg liker mennesker, aktivitet, tempo og nye ideer, men trenger også naturen, stillheten og de gode omgivelsene for å koble helt av.

Og kanskje er det nettopp derfor jeg har blitt så opptatt av eiendom og arkitektur: Omgivelsene våre er ikke bare noe vi ser på. De påvirker hvordan vi lever, arbeider og har det.

Jeg føler meg utrolig privilegert som får ha Norge som utgangspunkt for alt dette. Vi bor i et land med en helt unik variasjon – hvor jeg kan gå lange skiturer på fjellet, sykle langs fjorden, løpe i marka, eller nyte bylivet, arkitekturen og menneskene. Jeg har reist og opplevd mange flotte steder, men jo mer jeg ser, desto mer setter jeg pris på Norge.

Jeg liker å være litt kontroversiell

Ikke for kontroversens skyld, men fordi jeg tror eiendomsbransjen trenger at vi utfordrer noen etablerte sannheter.

Må fremtidens arkitektur se «moderne» ut?
Er flest mulig kvadratmeter alltid best økonomi?
Er et energieffektivt bygg bærekraftig hvis ingen ønsker å bevare det?
Og har vi blitt så opptatt av tekniske krav, effektivitet og byggekostnad at vi noen ganger glemmer menneskene som faktisk skal leve og jobbe mellom veggene?

Jeg har selv klare tanker om symmetri, gode proporsjoner og menneskelig skala. Samtidig mener jeg fremtidens bygg selvfølgelig skal inneholde det beste av moderne teknologi og funksjonalitet.

Kanskje innovasjon ikke alltid handler om å finne opp noe nytt. Noen ganger handler det om å forstå hvorfor det gamle fungerte – og gjøre det bedre.