Når vi snakker om bærekraft i næringsbygg og boliger, handler diskusjonen ofte om energiklasse, materialvalg, utslipp og tekniske løsninger.

Alt dette er viktig. Men jeg mener vi noen ganger glemmer et annet spørsmål:

Vil mennesker fortsatt like bygget om 50 eller 100 år?

Et bygg kan være energieffektivt når det står ferdig, men bærekraft handler også om hvor lenge det brukes, hvor godt det kan tilpasses nye behov, og om mennesker faktisk ønsker å bevare det.

Her synes jeg arkitektur blir spesielt interessant. Forskning viser at mennesker kan ha tydelige preferanser for ulike arkitektoniske uttrykk, samtidig som studier av eiendomsmarkedet viser at arkitektur, historiske kvaliteter og særpreg i enkelte markeder kan påvirke eiendomsverdier.

Det betyr selvfølgelig ikke at klassisk arkitektur automatisk er bedre eller mer bærekraftig. Men det reiser et spørsmål jeg synes er verdt å ta på alvor:

Hvis vi bygger noe mennesker opplever som vakkert og verdifullt over tid, øker også sannsynligheten for at vi ønsker å ta vare på det?

Dette handler også om ressursbruk. Riving og nybygg innebærer betydelige materialrelaterte utslipp, mens rehabilitering, transformasjon og videre bruk av eksisterende bygg i mange tilfeller kan redusere behovet for nye materialer og bevare ressursene som allerede er investert.

For meg handler fremtidens bærekraftige eiendom derfor om å kombinere tre ting:

Arkitektur mennesker ønsker å bevare.
Bygg som kan tilpasses og brukes lenge.
Teknologi som reduserer ressurs- og energibruken.

Kanskje bærekraft ikke bare handler om hvor effektivt vi kan bygge nytt, men om å bygge så godt at neste generasjon ikke ønsker å rive det.

Jeg har en tydelig forkjærlighet for klassisk arkitektur. Symmetri, proporsjoner, materialitet, detaljer og menneskelig skala er kvaliteter jeg mener vi fortsatt har mye å lære av.

Det betyr ikke at jeg ønsker meg tilbake til måten vi bygget på for 100 år siden.

Tvert imot.

Moderne byggteknologi gir oss muligheter tidligere generasjoner ikke hadde: energieffektive konstruksjoner, godt inneklima, smarte tekniske systemer, universell utforming, fleksible planløsninger og langt bedre styring av energi og ressursbruk.

Derfor synes jeg motsetningen mellom «klassisk» og «moderne» ofte blir litt kunstig.

Hvorfor må moderne teknologi nødvendigvis ha et moderne arkitektonisk uttrykk?

Vi kan utvikle boliger, kontorer og byområder som bygger videre på prinsipper mennesker har satt pris på gjennom generasjoner, samtidig som byggene tilfredsstiller, eller overgår, dagens forventninger til funksjonalitet, komfort, energi og miljø.

For meg handler det ikke om å kopiere fortiden. Det handler om å forstå hva vi fortsatt setter pris på 100 år senere, og kombinere det med kunnskapen og teknologien vi har i dag.

Vi vurderer ikke et bygg bare ut fra hva det brukes til. Hjernen registrerer og bearbeider hele tiden former, symmetri, proporsjoner, farger, lys og romlige sammenhenger, ofte uten at vi tenker særlig over det.

Forskning innen neuroarchitecture undersøker nettopp hvordan de bygde omgivelsene kan påvirke våre kognitive og emosjonelle reaksjoner. Studier tyder blant annet på at symmetri oppfattes raskt og ofte foretrekkes visuelt. Samtidig betyr ikke det at mest mulig symmetri nødvendigvis er best, for mye orden kan oppleves rigid, mens variasjon og kompleksitet kan tilføre liv og interesse.

God design handler kanskje nettopp om balansen mellom orden og variasjon.

I et kontorbygg kan arkitektur og interiør påvirke hvordan arbeidsplassen oppleves og hvor enkelt det er å orientere seg. Dagslys, farger, materialer, utsyn, proporsjoner og rommenes utforming er ikke bare estetiske valg, de er en del av hvordan vi opplever arbeidsdagen.

Det samme gjelder boligen og området utenfor inngangsdøren.

Fasader, høyder, gateløp, grøntområder, variasjon og hvordan bygninger møter gaten er med på å avgjøre om vi opplever et område som et sted vi bare beveger oss gjennom, eller et sted vi faktisk ønsker å stoppe opp og være.

Jeg tror derfor vi bør være mer opptatt av hvordan arkitektur oppleves av mennesket på bakken, ikke bare hvordan bygget fungerer på tegnebrettet.

Forskningen gir ingen fasit på hva som er vakkert. Men den gir oss gode grunner til å ta menneskets opplevelse av arkitektur mer på alvor.